17.11.1945. Hvorfor skjule sannheten om Finnmark ?

Tufjordkommitèens sekretær, Thor Evensen, har besøkt Hammerfest og feller en hård dom over administrasjonen av gjenreisningen

_________________________________________________________________________

Jeg har oppholdt meg i Vest-Finnmark en god stund og får av og til en del aviser og leser med større og større forbauselse om alt det som er gjort for finnmarkingene. Det er samlet inn massevis som er sendt avgårde til disse mennesker som er ribbet til skinnet, ja til og med starter sin nye tilværelse med å stifte gjeld. Avdrag på gjeld på sine hus må de også betale til de rette terminer, de hus som tyskerne har avsvidd og som ikke finnes mer. Assuranse, ja, men ingen har fått noe av det enda.

Ved kongelig resolusjon av 14. september er bestemt ifølge avisene: Dagverksbidrag eller dagpenger utbetales for 6 dager i uken uansett helligdager (det er hyggelig de skal få leve de og). Grunnsatsen er kr 5 pr. dag. For hvert barn til og med 6 ytes et tillegg på kr. 0,50 pr. dag. Videre: det gis kun understøttelse til 2 personer i samme husholdning (kr. 5.00). Det er strålende, ikke sandt? Mange der sørpå gir det inntrykk at de synes finnmarkingene er utakknemlig og misfornøyde og burde være takknemlig for alt det som blir gjort for dem. Døm selv efter forholdene som må komme frem.

Jeg har også lest om alt som er kommet opover og hvor godt man er kommet igang f.eks i Hammerfest. Her var det til o gmed kino, heter det. Administrasjonen var flyttet opover også. Jeg så for mig en by som var under reisning og u full sving.

Pr. 19. oktober konstaterer jeg følgende fakta. Byen er 100 prosent ødelagt. Det eneste som tyskernes hunder har latt stå igjen er likhuset. Det er kommet godt og vel 200 mann som skal delta i byggearbeider. Flesteparten er fra Hammerfest, så det er ikke bare byggekyndige folk sørfra. Dem kunne jeg efterlyse uten resultat. Alt var ordnet for disse mennesker, var beskjeden som de fikk efter hvert som de reiste. I dag må, fremdeles en del bo i telt. Snestorm er satt inn her oppe og med den intense vind som herske i Finnmark kan kanskje enkelte sette seg inn i hvad det vil si.

Av virkelig gode brakker som er ført opp har lensmannen, en ganske stor, til sig og sin familie (3 stk). Fire gode arbeidssbrakker er satt opp (ganske små). En del arbeidsfolk bor i likhuset (kapellet). Under arbeide er en stor brakke som skal brukes til spisesal, heter det, men den må brukes til beboelse efter hvert ser det ut til.

I en samtale med lensmannen og folket deroppe fikk jeg det bestemte inntrykk at til Hammerfest var det i et hvert fall ikke kommet noe av alt det som det stod i avisene om. Jeg eftersøkte de svenske og amerikanskje verktøikassene, men redskap fantes det forsvinnende lite av. Kokekar og kjøkkenutstyr var miserabelt. Det de måtte nøie seg med, ca. 40 mann eller var det flere, var 2 kokekar som de ganske enkelt hadde “stjålet” fra tyskerne under reisen. Hadde de ikke det gjort, hadde det ikke vært noe å koke i i Hammerfest den første tiden. Fremdeles er behovet skrikende.

Jeg har klippet ut en del avisartikler efter hvert som jeg har fått gamle aviser oppover, og gud vet hvad der ikke er samlet inn og sendt. I Hammerfest var det i et hvert fall ingen ting, det eneste var noen pakker fra Canadas Røde Kors, det er merkelig en må så langt for å få noe.

Hammerfest er en viktig by også nu. varer, post etc. lagres her og fordeles videre. Jeg besøkte posthuset og blev aldeles himmelfallen. Det var 2 x 3 meter. Her gikk det en ung mann og vasset i posten så å si, verdi og rekommandert. Han bodde her, spiste her, ekspederte kunder og post. Den unge mannen tok imidletid alt med strålende humør.

Humøret er forøvrig drivkraften i arbeidet blandt finnmarkingene. Det skulde jo også være kino i Hammerfest. Den forsvant sammen med tyskerne. Merkelig hvad disse karene kan få til!

Med hensyn til forsyningene var disse meget slette på det nuværende tidspunkt. Når 200 mannfolk skal stelle for sig selv og leve utelukkende på de rasjoner som er, blir resultatet ikke oppmuntrende. “Det går på helsa løs”, som lensmannen uttalte.

Det er forøvrig en ganske merkelig ordning at det midt oppe i ødemarken hvor forbindelsene er vanskelige skal gjelde de samme papirbestemmelser som sørpå. Når Vikingmelk som er kommer til Hammerfest, må bli liggende fordi befolkningen mangler kort, når dongeryklær som man virkelig trenger under arbeidet, skal holdes tilbake, fordi anvisning må erholdes, da er det noe som klikker. Men efter den stedlige forsyningsnevnds instrukser (rasjoneringsnevnd blev den kalt) kunne intet gjøres. Der var sendt flere henstillinger sørpå, men intet var opnådd for å få bedre ordning.

Det begynner å minke på melet også. Flesk og kjøtt finnes overhodet ikke. Lensmannen ønsket litt mer av det og forsyninger i det hele tatt. Et lite bakeri er kommet i sving, og det er oprettet et lite utsalg for div. varer. Det høres flott ut, men inntrykket reduseres betraktelig når man hører at forretningen og forretnignens innehaver bor i likkjelleren. Hadde det bare vært noe å få kjøpt, hadde det forøvrig ikke spilt noen større rolle. En er nøisom heroppe. Det er mange som kanskje virker misfornøide sørpå, de tillater sig å kritisere det som blir gjort! De holder allikevel ut, de som arbeider i sne og regn, storm og stille. “Kino”, sa en mann, “den beste kino jeg kjenner til heroppe, er det å lese avisene om kvelden og se alt det vi har fått, det er kino!”

I en samtale med lensmannen fremgikk det at de mennesker som har slitt og arbeidet her under umenneskelige forhold, ennu ikke har fått utbetalt noen arbeidslønning. De lever “på krita”. Mange har holdt på i 2 månederr og enda ikke fått noen betaling. Hvor mange sørpå ville finne sig i det? Lensmannen karakteriserte mesteparten av det som stod i avisene som bløff, om det går an å bruke slike sterke uttrykk. Det er mulig denne artikkel virker noe krass. Men alle har fordel av å høre sannheten. Hvorfor skjule de virkelige forhold? Det må komme til folks bevissthet, så de ikke luller sig inn i alt det som sies er gjort. Mange av de mennesker som arbeider i administrasjonen beundrer jeg, de må vel også snart gå trett. De som er kjent med forholdene heroppe bør få meget større handlefrihet slik at det opnåes noen resultater. Finnmarkingene viser et pågangsmot og vilje til å arbeide som er imponerende heroppe. De vil bygge Norge og sine kjære hjem opp igjen. Det gjøres under forhold som vi sørpå ikke forstår før vi har sett dem.

Finnmarkingene ber ikke om almisser, de arbeider hårdt, de bygger sine hjem igjen fra grunnen alle sammen. La oss støtte op om det som gjøres.

                                                                     Thor Evensen