Landet vi forlot

(Mel.: Der hvor kornet sagte bøier sig for vinden)
Tekst av Sven R. Mikaelsen

Der den hvite bjørken bøier sig i vinden,
ligger der vår hjembygd øde og forladt.
Gjemmer på så mange kjære minner
fra den tid da vi så trygt i stuen satt.

Vinden feier nå så vilt henover fjellet,
nordlysflammer jager over himlens hvelv.
Og mens tunge bølger sig mot stranden hvelver,
sneen ligger tykk opp på den frosne elv.

Vi har alltid – tross i snestorm og i kulde,
gjort vårt arbeide på sjøen og på land.
Vi har prøvet polarvindens makt og velde,
havet har bortrøvetmangen modig mann.

Og vi lenges har mot vår med lyse dager,
og mot sommer som gjør skog og mark så grønn.
Ventet på den duft av løv og roser fager
som i skog og mark der vokser stor og skjønn.

Stedet langt der opp i nord vi aldri glemmer,
når nu sommersolen skinner dag og natt
Fuglene de synger med de glade stemmer,
skogen står der i sin grønne fargeprakt.

Minnet om dig vil vi i vårt hjerte gjemme,
gjemme til vi atter se dig skal igjen.
Når vi atter hører nordenvindens stemme,
hviske i vårt øre ømt: Velkommen hjem!