Vi leste i en avisartikkel av 17.11.45 i Tønsbergs Blad hvor vanskelig forholdene var i Hammerfest i begynnelsen av gjenreisingen av byen etter krigen. Denne artikkelen gir oss et bitte lite innblikk i forhold folkene, som skulle bygge alt opp fra grunnen av igjen, måtte arbeide under. Lite mat, elendige boforhold hvor mange bodde i telt, elendig med kokekar, dårlig med verktøy til arbeiderne, og vinteren sto for døren. Altså, umenneskelige forhold. Lensmannen i Hammerfest uttalte at det gikk på helsa løs. Når man leser hvor vanskelig forholdene var i en så viktig by, kan man bare undre seg over hvordan forholdene måtte ha vært for menneskene som bodde i Tufjord, et lite, ubetydelig fiskevær ute i havet? Det var neppe noe bedre.
I Tufjord hadde de ikke en gang et likhus til disposisjon, slik de hadde i Hammerfest– absolutt alt var brent ned. Alle forsyninger måtte gå via Hammerfest, og når en leser hvordan forholdene var der, så er det nok lett å tenke seg at det nok ikke var noe bedre i Tufjord. Alt tok veldig lang tid, og når det endelig kom forsyninger, som f.eks. melk og klær, ble det liggende, fordi menneskene i Tufjord ikke hadde fått sine anvisninger eller kort som ga dem rett til sin andel. Det sier seg selv at det måtte være noen svært fortvilte mennesker i Tufjord i disse dagene.
Slik var situasjonen da båten “Rapid II”, som befolkningen i Tønsberg hadde lastet til randen og sendt avgårde, ankom til sine landsmenn i det høye nord. Det må ha vært som rene juleaften der ute, og tufjordingene gikk i gang med gjenoppbygningen med liv og lyst. Og i tankene sendte de nok sine varmeste takk til befolkningen i Tønsberg.