Jon Børre Ørbæk ved Norsk Polarinstitutt, skriver mye spennende om lyset i nord.
Her er et utdrag fra Ottar, tidsskrift fra Tromsø museum – Universitetsmuseet.
Sesongene preger det arktiske lyset. Vårens og sommerens polardag med midnattsol er fasinerende, og vinterens fravær av lys med solen under horisonten hele døgnet er myteomspunnet. Men det er den lave arktiske solen i vår- og høstseongene som maler naturen i de vakreste pastellfargene. Og det blå tussmørkelyset gjør at det i nord faktisk er langt mer lys enn på sørlige breddegrader !
Alle som har bodd eller bor på Svalbard kjenner blålyset. Lyse som maler landskapet i magisk blått og markere fjelltoppene skarpt mot den mørkeblå sydhimmelen allerede i slutten av januar, lenge før solen når horisonten. Etter en lang mørketid suger vil til oss alle lysinntrykk. Det har stor virkning at vi kan se horisonten og fjelltoppene rundt og vite at vi ikke lenger bor i en svart sekk. Og vi blir overveldet over hvor fort lyset kommer tilbake hvert år og av at dagene så fort blir lange. For det er ikke bare lengselen etter lyset som gjør at vi fornemmer at lyset plutselig blir skrudd på hvert år. Jo lenger mot nord vi befinner oss, jo raskere skjer denne prosessen, og jo mer effektivt blir dagslyset skrudd på. Det er en del av de store naturlige svingningene i Arktis som gjør livet og naturen så spennende her oppe i det lyse nord…
Polarnatt og polardag
Fra polarsirkelen og nordover har vi polarnatt om vinteren og polardag om sommeren. Og jo lenger nordover vi kommer, jo lenger blir periodene med vintermørke og midnattsol. Mens polarnatten og polardagen på nordpolen varer nesten 1/2 år hver, vil midnattsolen ved polarsirkelen bare sees noen få dager midtsommers. Overgangsperioden om våren og høsten er derfor kortere jo lenger nord for polarsirkelen vi befinner oss, og mest effektiv er lysbryteren på nordpolen som bare har én soloppgang og én solnedgang hvert år..
Figur 1 viser antall timer solen er over horisonten i Longyearbyen (rød kurve) sammenliknet med andre breddegrader som Nordpolen, Polarsirkelen, 40 grader nord og vendesirkelen (23,7 grader nord) Ved ekvator er dagen (med solenover horisonten) ca. tolv timer lang uansett sesong. Ved polarsirkelen varierer daglengden jevnt og trutt mellom nesten 2 timer ved vintersolverv og 24 timer midnattsol ved sommersolverv. Det er flere dager med midnattsol selv om solen geometrisk er over horisonten bare én dag, fordi solstrålene brytes i atmosfæren og gjør at tilsynelatende står høyere enn det den gjør (sola kan sees selv om den geometrisk er under horisonten). I Longyearbyen går skiftet fra polarnatt til midnattsol over to måneder fra 16. februar til 19. april, og det er midnattsol i mer enn fire måneder helt til 23. august. På nordpolen skjer skiftet i løpet av noen få dager før vårjevndøgn 21. mars, og det er 1/2 år med midnattsol.
Vi ser også i figur 1 at ved vårjevndøgn 21. mars er dagen tilsynelatende like lange (12 timer) ved alle breddegrader. Men dette er ikke helt riktig. Solen er riktignok over horisonten like lenge og ca 12 timer ved alle breddegrader. Men dagene er ikke like lange, for vi vet jo alle at det er lyst også en god stund etter at solen har gått ned, og helt til solen går lavere enn 6 grader under horisonten. Denne «tussmørkeperioden» gjør ar dagene er lengre enn nettene allerede i god tid før vårjevndøgn. I Longyearbyen skjer dette over to uker tidligere, og det er lyst mer enn tolv timer hver dag allerede fra 5. mars. Så når solfesten 8. mars feirer at de første solstrålene lyser opp den gamle sykehustrappa, er nok daglengden også med i feiringa.
Den som vil se lyset…
Forestillingen om polarnatten som en mørk og lang vinter uten lys er en myte. Det er nok heller været og vår psyke som eventuelt gjør den mørk. Polarnatten med solen under horisonten hele døgnet i Longyearbyen varer fra 26. oktober – 16. februar, altså ca. 3,5 mnd. Men, det er tussmørke midt på dagen allerede fra 29. januar og om høsten helt frem til 14. november, så den virkelige mørketiden uten dagslys varer 2,5 mnd. Men siden det arktiske tussmørke, skapt av gnistrende lysreflekterende snedekte fjell og fjorder, er vesentlig lysere enn tussmørke på sørligere breddegrader, er mørketidsperioden enda mye kortere enn dette og avhengig av topografi og horisont. Selv juleaften er det ikke mørkere enn såkalt «nautisk tussmørke» i Longyearbyen, og dersom viljen er tilstede og været er bra, vil man alltid kunne se himmelranden. Og det er altså totalt mer lys iløpet av året her oppe i det lyse nord enn i det mørke sør.
Litteratur:
Tidsskriftet Ottar fra Tromsø Museum – Universitetsmuseet .
Her kan du lese mye mye mer.