(adm.anm.: I denne artikkelen oppgis noen datoer som ikke harmonerer med datoer i tidligere avisartikler)
Seks og tyve år gamel M/S “Hornøy” hiver seg godt i tungsjøen. Nordvesten har vært seig på Finnmarkskysten i sommer. – Akterut ligger skydekket lavt over verdens nordligste fyr, Furuholmen. Men foran oss er underet skjedd; skydekket er revnet, det er blå himmel og fullmåne over Rolvsøya. – Kaptein Willy Gjetmundsen legger kursen mot land. Rett mot land. Noen skutelengder inne bryter Nordishavet tungt mot blankskurt, forrevent fjell.
Litt etter litt åpner seg et lite sund. 70 – 80 meter bredt. Inn smetter “Hornøy” – og vi er i Tufjorden. Lengere fremme står jernstaker på rekke og rad som slalåmporter. Til styrbord ruver bratte berget 300 meter rett opp. – Det er trangt i Tufjorden, så trangt at selv ikke “lokalen” kan gå til kai. Vi har ikke annet å gjøre enn å kaste anker og vente på ekspedisjonsprammen.
Det er mange som skal ut å reise i natt. Gjennom luken i skutesiden kryper åtte – ti turfjordinger. Dessuten baby i bag og hund i arm. Og så den uunngåelige mannen med postsekken. nei ikke sekk dennegangen, men en jordmorkoffert ombygget il bruk i postetaten. Den henger i rem over skulderen på fjerde generasjon Tapper. Bak rattet ombord i prammen står tredje generasjon pappa Ernst, dampskipsekpeditøren. og så bærer det i land. To passasjerer fikk Tufjord igjen for sine åtte. Men i rommet ligger appelsiner, smøreolje, Sanasol og Møllers tran. – Klokken er to natt og Tufjord har hatt et av sine fem ukentlige lokalbåtanløp.
Jeg rusler innover mot Bernhard Ingebriktsens gulmalte hus. Jeg traff han i Havøysund – Måsøy kommunes hovedstad – for et par dager siden. Han fortalte om Tufjords forbindelse med Tønsberg – og lovet å gi husrom om jeg tok en tur utover. – Vi er ikke kommet innenfor døren før han har satt over kaffekjelen. Finnmarkinger er ikke til å stoppe når det gjelder kaffe. Og Ingebriktsen er ingen unntagelse, om klokken er aldri så mye to om natten.
Som alle andre i Tufjord er Bernhard Ingebriktsen opprinnelig fisker. Men som mange andre har han brukt inntektene fra gode år til å skaffe seg sikrere levevei. Han har kjøpt seg traktor. To stykker. – Tilsammen utgjør de Rolvsøyas maskinstajon. Ingebriktsen kjører høyet som kommer med lokalen i vårknipa, og han graver grøfter. Og han har hatt nok å gjøre. Men i år er det anderledes i Tufjord, der som alle andre fiskevær i Finnmark. Den langvarige kjøpestoppen har fått både folk og kommune til å stramme livremmen inn. Ingebriktsen skal ut med tolv tusen kroner i renter og avdrag på maskinene sine i løpet av året. Til nu har han tjent seks tusen. Og han vet at det er liten utsikt til inntekter de månendene som er igjen. Men Tufjord har sett krisetider før. Ingebriktsen har tro på at strømmen også denne gang skal snu seg. – I mens vil han heller snakke om “Tønsberg-hjelpa”.
Det var den 2. oktober 1946 at godsbåten “Rapid II” ankret opp i Tufjorden. Ombord var Tønsberg-karene Thor Evensen og byggmenter Bodin. De var kommet til Tufjord med en skibslast gjenreisningshjelp. Barakker til å bo i, klær til å gå i gryter til å røre i. Alt sammen samlet inn av ivrige tønsbergensere under ledelse av skibsreder Birger Rafen som var “Tufjord komitèen”s formann. Evensen og Bodin skulle hjelpe til den første tiden i Tufjord. Evensen som administrator for hele prosjektet, Bodin som byggmester.
Bernhard Ingebriktsen ankom selv til Tufjord med “Rapid II”. Han og familien hadde vært evakuert til Brunlanes. — Fjorten dager hadde de fått på seg, før brenningen. De var 82 ombord i skøyten da de gikk sydover til Tromsø i begynnelsen av november 1944. De ankom ishavsbyen i samme øyeblikk som “Tirpitz” gikk i luften. — Fra Tromsø gikk turen via Lofoten til Vestfold. — Da Tønsberg i 1946 var klar til å sende hjelpen nordover til Tufjord, ble Ingebriktsen anmodet om å komme til Tønsberg og der slutte seg til Evensen og Bodin som skulle følge med nordover. — I november 1944 hadde Ingebriktsen forlatt et av Vestfinnmarks livligste fiskevær. Da “Rapid II” kastet anker 2. oktober to år senere var det bare aske tilbake i Tufjord.
Ingebriktsens frokost er over. Han har kjøring i dag. Den kan han ikke la gå fra seg. Han ber meg hilse til Tønsberg idet han klatrer opp i sin seksten år gamle lyseblå Ferguson. Han har spikret en kasse med glassrute i — til ly mot ishavsvinden. —
Fra Ingebriktsens gulmalte hus slynger veien seg langs fjærestener, naus og fiskehesjer innover mot Tufjord sentrum hvor postkontoret, butikken og det ene av de to fiskebrukene ligger. — Jeg har såvidt kommet meg rundt første svingen da jeg får øye på en strittende, gråvit lugg under en sort alpelue. — Bred og stor kar med høyhalset islender og utvasket blå overall, velvoksne gummistøvler fra Askim og en svikt i knærne som vidner om mange og lange timer på skøytedekket. — Det er Trygve Johansen, 63 år og giktbrudden. Han holder på å bale med en velvoksen hvitvasket tømmerstokk. Det er russetømmer som skal bli til ved til vinteren. Han har hentet den med sjarken ute i viken.
Trygve Johansen er ikke vanskelig å få til å sige ned på stokken for en liten prat. Da han hørte at jeg var fra Tønsberg, blir han riktig snakksom og spør om jeg kjenner han Ævensen”. — Og vi blir sittende lenge på tømmrstokken fra Sibir, Johansen og jeg.
Tufjord har mye å takke Tønsberg for. Fordi hjelpen var så stor og kom så snart. Det var “Tønsberghjelpa” som gjorde at vi kunne vende så tidlig tilbake, vi tufjordinger. Det gikk bare tre uker fra hjelpen kom og til vi kunne ta i mot de første familiene. Ja, Tønsberg har gjort en stor velgjerning, — kommer det fra Trygve Johansen. Han var selv blandt dem som tok imot “Rapid” da den sèg inn fjorden 2, oktober 1946. Men best minnes han den dagen “Rapid” forlot Tufjord. Kateinen hadde regnet med at lossingen ville ta tre uker. Den tok en. Og han var så lykkelig over å slippe ut den trange fjorden før høststormene satte inn at han fløytet hele Tufjorden ut. —
Folk rundt om på Rolvsøya var misunnelig på Tufjord for den gode hjelpen stedet hadde fått. Men han Ævensen” var nu ikke nøyere på det enn at han lot skjorter og bukser havne også hos Finnmarkinger som ikke hørte Tufjord til. Det var jo nok å ta av. — Ja, han Ævensen”, ja. — Det glimter under Johansens strie lugg. Og han — som mange andre av de eldre tufjordinger — har historier å fortelle om Tønsbergmannen.
— Midt under lossingen av “Rapid” ble det slutt på provianten i Tufjord. Evensen telegraferte og “styrte” til fylke og departement og holdt slikt spetakkel at det gikk ikke mer enn et par dager før vi hadde så mye mel at vi ikke visste hvor vi skulle gjøre av det, fortelles det.
— Og så brøt det ut tyfus på Gunnarnes på andrer siden av øya. Ingen ville ta seg av de døde. Det kom doktorbåt utover, men legen våget ikke sette sin fot på land. Evensen rodde ut og fikk instrukser. De døde kom i jorden. Og Evensen var blitt graver. —
Johansen reter ryggen og vil i gang igjen med tømmerstokken. Det er ikke mye han får gjort mellom hvilepausene — sånn som gikta herjer. Han har vært bankfisker, Johansen – hele sin tid. Noen kroner har han tjent, men helsen har gått fløyten. Isete klær dagen lang, noen timers hvile og så på med elendigheten igjen. — I 1948 hentet han hjem fra Risør storskjøyten “Rolvsøy” på 63 fot. De var tre mann om den.
Idag er “Rolvsøy” til salgs, har vært det i flere år nu. De er blitt for gamle, karene. En er syk, en annen har begitt sjøen og flyttet til Kirkenes. Johansen peker på et stort hvitt hus med kassebord foran vinduene: — Der bodde han.
— Og Johansen selv har nok med ryggen og sjarken. Litt laksefiske i sommermånedene, det er alt. — Men vi har ikke snytt Staten! Båten har vi betalt, hver eneste krone.
Og så bærer det over til “Gamle Tufjord”. — En gang var stedet Vest-Finnmarks største fiskevær. Opptil seksti oppkjøpere kunne ligge på havna — og seks – syv hundre fiskefarkoster. — Butikken var åpen fra syv om morgenen til to oom natten. Fem – seks handelsbetjenter fôr og sprang, og enda var det vanskelig nok å komme seg frem til disken efter tobakken og kaffeposen.
— Det var i begynnelsen av dette århundre — omkring første verdenskrig. — Men så sent som for tolv — femten år siden kunne en under vårfisket gå tørrskodd fra båt til båt på havna i Tufjord.
Tufjord har i dag to fiskebruk, firmaene Brødr. Aarsæther og Trygve Nissen. Det siste er det eldste. Alt i 1860-årene etablerte “gamle-Nissen” seg i Tufjord. Og fra første stund var det familien Tapper som bestyrte bruket. Nu er det Petter Tapper, tredje generasjon, som med broren Ernst til medhjelper står for fiskekjøpet, og dessuten driver butikken, post, telefon og dampskibsekspedisjonen.
— Vi finner Ernst Tapper bak disken. Stolt viser han frem kassa-apparatet fra 1911. Det lurte han unna fra tyskerne. Pakket det inn i oljeklær og gjemte det i en hule inne på øya. Den gamle International” — Tufjords eneste huleboer — går som en klokke den dag i dag. —
Det er stille på butikken, selv om det er lørdag. Tapper har tid til Tønsbergprat. Han forteller hvorledes det gikk til at Tønsberg fant fram til Tufjord;
— Mens min mor var evakuert sydpå fikk hun brev fra fylkesmann Gabrielsen. — Han pleide å være mye i Tufjord og bodde da gjerne hos oss. I brevet fortalte han om henvendelsen Finnmark fylke hadde fått fra Tønsberg. Kunne det være noe for Tufjord ?
Og så begynte sneballen å rulle. Den skulle komme til å rulle helt frem til for fem år siden. Hjelpen fra Tønsberg var så stor at da kriseoppbyggingen i 1946 var over, sto det ennu godt med penger i banken. Det ble bestemt at midlene skulle gå til samfunnshus. I 1963 fant åpningen sted. — Et prektig hus, sier Tapper, pengene fra Tønsberg dekket storparten av byggekostningene. — Tapper var primus motor og leder for byggearbeidet. Han forsvinner inn på sitt kontor og kommer tilbake med en stor svart ringperm. Der er korrespondansen. Brev med vennlig hilsen både til og fra rådmann Broch. I november 1964 sendte Tønsberg rådmannen bilder til dekorasjon av lokalet. Følgeskrivelsen sluttet slik: “Så sender vi igjen her fra Tønsberg alle gode ønsker for samfunnshuset og for innbyggerne i Tufjord”.
I dag har fiskeværet Tufjord igjen behov for gode ønsker. Seks hus er fraflyttet og gjenspikret. I et par og tyve bor der fortsatt folk, men lysner det ikke snart i fiskeriet blir det mer spikring. Nissen-bruket kjøpte fisk siste gang tidlig i vår. På lageret ligger tørrfisk for en million kroner. Verden sulter. Havet er fult av mat. Det ville blitt kjempeår om fiskerne bare hadde fått levert fangsten. Trandamperiet til Nissen har stått i flere år nu. Ingen vil ha tranen. Lever kastes i havet. Mens underernæring piner tusener til døde……
Ernst Tapper kan ikke få seg til å forstå. Ingen forstår. Han viser rundt på bruket. Fire mann i arbeid, det er alt. Normalt skulle det vært tyve på denne tiden av året. Og likedan ser det ut hos Aarsæther på andre siden av fjorden. Søndagstiillhet syv dager i uken. Hvor lenge skal helgefreden være? Det er spørsmålet de stiller seg i Tufjord — som i alle andre fiskevær i Finnmark i disse dager. For de har bare fisken, Svikter den, svikter alt.
Ernst Tapper er oppvokst i Tufjord. Han trives, og han ønsker å bli der. Men han tror han blir den siste generasjon som slår rot på stedet. Tufjord har i dag bare småskolen tilbake. Som trettenåringer må barna sendes på internat på andre siden av øya. Tufjord skulle hatt internatskolen, men fikk den ikke. Nu frykter Tapper at myndighetene også skal ta småskolen fra Tufjord, Gjør de det, kan Tufjord pakke sammen. For da blir det ikke lengre noen vits i å ha barn. — Og skal barna fra de er ganske små vennes til å bo alle andre steder enn i Tufjord, vil de heller aldri komme til å føle seg hjemme i Tufjord. Når skolegangen er over vild e søke bort. Å ta skolen fra Tufjord er å drive bevisst avfolkningspolitikk, sier Tapper.
Til proviant på turen over Rolvsøya sender han med meg en velvoksen tørket brosme. — Hils til Tønsberg — og han Broch”!