Det er litt rart å tenke på – i 1945 kunne Tønsberg kommune bevilge 25.000 kroner til gjenreisingen av fiskeværet Tufjord på Rolvsøy. Samtidig ga byens borgere av et godt hjerte og en slunken lommebok så mye at beløpet kom opp i over 100.000 kroner. Og hundre tusen kroner i 1945, det var veldig mange penger, det. Så mye ble gitt fra Tønsberg til Tufjord at da stedet var gjenreist, var det penger nok igjen til også å bygge samfunnshus for, kunne vi fortelle i onsdagsavisen denne uken.
Idag ramler skolene i Tønsberg fra hverandre, inneluften i skolene er ikke til å puste i, og noe kulturhus er visst ikke å tenke på.
Hva er det som har skjedd i de 53 årene siden dengang? Man begynner å tvile på Flettfrid Andresens visdomsord om at verden går fremover, da den ikke har noe annet sted å gå.
Hvor mye var det egentlig Tønsberg kommune bevilget dengang, da de tok 25.000 kroner fra bykassen og sendte dem opp i det høye nord, til kanten av ishavet? Vi ringte Norges Bank, og der kunne de fortelle at hvis bykassen skulle punge ut med tilsvarende pengeverdi idag, ville de måtte telle opp hele 362.250 kroner.
Vi fortalte også at sammen med innsamlede midler fra byens borgere ble det sendt oppover mer enn 100.000 kroner i 1945. Det skulle bety at det fra byens kasse og borgernes lommebøker fløt halvannen million kroner fra Tønsberg til det lille, nedbrente fiskeværet på Rolvsøy.
Og det skjedde like etter frigjøringen fra fem års okkupasjon, som neppe hadde vært de fem mest florisante årene i byens historie. Det vil si, for noen var også det en gullalder, men vi antar at de som tjente mest på situasjonen i krigsårene neppe var de mest gavmilde da det hele var over.
Nå skjønner også jeg at en kommune har langt større oppgaver lokalt idag enn det som var tilfelle for mer enn 50 år siden. Det koster å opprettholde det velferdssamfunn og den servicegrad som vi har lagt oss til gjennom disse årene. Dengang nøyde vi oss med å kjøre på grusveier og hylte ikke på kommunen straks det hadde falt et par centimeter snø og det var blitt litt glatt og ufremkommelig. Forresten luntet hesten like trygt avgårde på grusveiene om forholdene var litt vinglete.
Enn vi selv, da? Jo takk, vi har funnet langt mer å bruke penger på, vi også, på de 53 årene. Da hadde vi intet fjernsyn, for det var ikke kommet til Norge, det var kun et fenomen vi hadde hørt om borte fra Amerika. Snaut nok radio, radioapparatene hadde jo tyskerne knabbet fra oss.
Dengang hadde vi noe, de som bodde i Tufjord hadde ingenting. Derfor ga de som hadde noe litt til de som manglet alt. Denne gang ga ikke formannskapet noe til samfunnshuset i Tufjord. De hadde funnet ut at kommunekassen der oppe er mer velfylt enn den er i Tønsberg. Kanskje skulle vi snu hele saken litt på hodet og høre om de der nord kunne sende oss en liten håndsrekning slik at vi får bygget et kulturhus her i Tønsberg?
Det er så langt fra min mening å idyllisere tiden like etter freden i 1945 og i årene som fulgte. De var så visst ikke rosenrøde. Heller ikke er det min mening å argumentere hverken for eller imot hverken gaven til Tufjord dengang eller en eventuell gave dit nå idag.
Men hele historien var litt tankevekkende.
Av Asbjørn Øvrebø.
Artikkelen ble også publisert i Tønsbergs Blad den 13. januar 2010.