Prolog til Tufjord

Et herlig land - i grått som i sol -
med bølgebrus mot fjell og strand
tok smilende imot alle som
med åpent ærlig hjerte kom,
gav vennlig ord i gjestfritt svar.
Og folket selv var pantet på
at landet var - som folket var.

Da senket seg en mektig ørn
på veideflukt - med åpne klør
et svartår - i april -

Men landet reiste seg og stred
i fedrehaugens mål og mot,
Tross nidingssvik - tross overmakt -
tross heim som i ruiner lagt
forbrandt med det som landet gav,
med lykken lagt i glemsels grav.

Og makt og vold fortrengte rett
og det ble gildt, som før var slett.

Men gutten svor - og gubben med:
at aldri skulle de ta fred
før Fønix som fra asken kom
igjen ble askens eiendom

Det var et lite fiskevær
som bå-omkranset slet livet der
hvor landet gav det virkefelt.
Det syntes smått - men ideelt.
Og slekt på slekt i mange ledd
har tatt det solskinn som ble spredd
sparsommelig kanskje - ja - men nok
av hardfør tapper folkeflokk.

Men skjebnetimens tyranni
fant på å hevde makten i
sitt dagligdagse despoti.
Og denne lille fredens flekk
ble lagt i grus - og visket vekk
og voldens makt slo atter leir
og jublet for kulturens seir.

Men normene spant skjebnens glød
og ørnen sank i ild og død.

Men vi - som satt i lykkelig skjul....
og unngikk krigens tunge hjul,
vi vil så gjerne hjelpe dem
som mistet alt i hus og hjem.
Vi rekker dem med fulle hånd
i broderkjærlighetens ånd
vi tar av det vi alle har
så meningen blir åpenbar.

Du landsmenn - vi vil gi din dag
en avglans av vårt hjertelag.
Det gamle Tunsberg er intakt,
det er din fremtids vernemakt.

Og vår parole kjære venn
den skal idag kun være den;
gi - og gi igjen.