29.12.1945. Tufjordingene er lykkelige over hjelpen fra Tønsberg

Tyfusepedemien er kuliminert  — Tufjord fikk stift nok for hele Tønsberg

Thor Evensen tilbake efter endt arbeid Han skal nu lede fange- og flykninge kontoret for Vestfold 

________________________________________________________________________

Thor Evensen kom tilbake fra Tufjord like før jul. Det holdt hardt å komme avsted, forteller han, for det er som bekjent tyfus like ved Tufjord – på Gunnarnes – men efter en rekke undersøkelser og ceremonier og ved hjelp av “medisinmenn”s anbefalinger lyktes det vår unge venn å komme hjem til jul efterat han har fullført det opdrag som Tufjordlomitèen i Tønsberg hadde påtatt sig.

Med selve Tufjord er Evensen, som han tidligere har gitt uttrykk for her i bladet, meget fornøid. Det er ingen distrikter deroppe som har det så bra og tønsbergenserne kan være både stolte og glade over at deres tiltak med å hjelpe tufjordingene har ført frem. Tufjordingene mangler hverken hus, eller husgeråd eller klær. Det har til og med vært så rikelig at Evensen har kunnet dele ut litt til et par nabodistrikter som var i stor nød. Tufjord er jo et lite sted og derfor overkommelig for en by som Tønsberg. Når man hører at Larvik har adoptert Vadsø må man tillate sig å mene at byen gaper over for meget. Hvor man kom hen i Finnmark, forteller Thor Evensen, sa folket til hverandre: Bare vi hadde blitt hjulpet slik som tufjordingene ! Og det var av folk som ikke visste at Evensen tilhørte Tufjordkomitèen.

— Hvordan er det med tyfusen deroppe nu?

— Da jeg reiste omkring midten av desember hadde det ikke vært nye tilfelle på en stund, så man tror faren er over. Det var 7 syke da jeg reiste og tidligere var 2 døde. Dr. Brinchman som tidligere var ansatt ved Fylkessykehuset her gjorde et meget godt arbeide deroppe. Men det varte dessverre en stund før man fikk den kyndige hjelpen så jeg måtte simpelthen ta mig myndighet til å stenge Tufjord fra omverdenen, idet det stadig er samkvem mellem Gunnarnes hvor epedemien var og Tufjord som er det centrale sted på Rolvsøy. Befolkningen adlød bestemmelsene meget lojalt og det er sikkert grunnen til at epedemien ikke fikk større utbredelse. Første gang vi hørte at sygdommen virkelig var flekktyfus var gjennem radioen ! Lusene sitter i klærne, ikke på kroppen. Almindelige lus så vi ikke deroppe, folk var meget renslige. Den familien som fikk flekktyfus hadde fått anvist en badebarakke som tyskerne hadde brukt! Frelsesarmeen gjør et godt arbeide deroppe. I Hammerfest er det 20 – 30 barakker nu og folk deroppe sier at hvis ikke frelsesarmeen, den svenske og den norske i samarbeide, hadde oprettet matkjøkkener der, vilde de ikke greid sig over vinteren. Det hender fremdeles meget rart dernord. Det kom er spikerbåt opover som reiste langs hele kysten og leverte spiker. Tufjord fikk så meget stift at det hadde vært nok til hele Tønsberg !  Apropos spiker, så bør De notere at byggmester Bodin som var sammen med mig deroppe og som også nu er kommet hjem, gjorde et strålende arbeide. Vi var rundt på avskjedvisitter før vi drog og jeg kan glede dere hernede med at julepresentene er kommet frem i tide. Mens jeg var i Tufjord kom den første ladningen, nydelige ting altsammen,og på hjemveien lå den største sendingen av julegaver i Hammerfest så den rakk også frem. Det var så kolossalt meget at jeg tok en kasse med julegaver og en ladning med lys og forærte sykehuset i Hammerfest som i høi grad trengte litt støtte. Og så må De fortelle hvor avholdt skibsreder Rafen er i Tufjord. (Rafen er som bekjent formann i Tufjordkomièen). Han er blitt en ren venn for befolkningen deroppe. Hvad jeg enn har telegrafert efter, har han greidd å skaffe det. Og imponerende flink har han vært til å få båter til å ta alt lasten. Vi har nu nedsatt en loka komitè i Tufjord som vi i Tønsberg skal ha forbindelse med og jeg tror det fortsatt skal gå bra deroppe. Med hensyn til penger så er det ikke helt tilfredstillende enda. Det var meningen at de som satte opp sine egne hus skulde få arbeidslønn av staten, men hitil er det bare delt ut 250 à 300 kroner pr. mann. Vi fikk 12 500 kroner til utdeling en gang. Det var det hele.

— Hvad skal De nu ta fatt på? Det fortelles at De er ansatt som leder av det nyoprettede fange- og flykningekontoret som staten har oprettet her i fylket?

— Det stemmer nok det. Hvert fylke skal ha et slikt kontor og det skal samarbeide med Nasjonalhjelpen. Kontoret skal ha lokaler i Storgaten 39. Der skal ansettes en reiseinspektør som skal inspisere og finne ut hvor hjelp er nødvendig. På dette kontoret skal alle som har lidt skade under krigen i en eller anne form få assistense. Dette arbeide interesserer mig meget, så jeg gleder mig til å ta fatt.

— Det er vel deilig å være hjemme igjen ?

— Selvfølgelig er det det, — selv om jeg faktisk nu begynner å føle mig som finmarking. Folk hernede skulde alle ha sig en tur dit op så tenker jeg de sluttet å klage og grine. Da jeg reiste nedover med Vestfoldbanen følte jeg mig forresten hensatt til Finnmark igjen — en trang liten “kupe” med en parafinlampe — den eneste forskjell var at finnmarkingene iallefall pusset lampeglasset.